Her er beviserne for, at Jerusalem, Judea og Samaria tilhører Israel.

Fra Icej.no/
5. februar 2015.
Av Finn Jarle Sæle.

Folk ringer inn til oss og spør: Hvorfor har Israel rett til Judea, Samaria og Jerusalem? Og vi lover stadig å sende dem oppsummeringen av de kriteriene, som viser, at dette syn ikke bare er Guds Ord i Bibelen, men også stemmer med alle kriterier for rettferdighet. Så her trykker vi en ny oppsummering av grunnene til at Israel ikke har okkupert Jødeland ulovlig.

Disse rettferdighetskriteriene er slik:

1. Urbefolkningsretten.
Den er det, Jødene som har. Bibelen dokumenterer det. Og andre Greske og Romerske kilder sier det samme.

2. Statsretten.
Det har aldri vært noen annen stat i området med Jerusalem som hovedstad enn Israel.

3. Oppdyrkingsretten.
Akkurat som Fellahen, en Muslimsk bonde, som dyrker jord, får rett til en bit av Israel i følge GT's rettferdighetslover, så fins det en generell allmennrett i Anglosaksisk Vestlig rettspraksis, som sier følgende: Den som dyrker landet, har rett til det.

Også Ottomanerne praktiserte det i Palestina. Så Arabere har rett til det, de dyrker, og Jødene har ekstra rett i det landet, de har dyrket opp og gjort til mat for seg selv og mange andre.

4. Den historiske retten.
Stridspunktet mellom venstresiden og Israels venner er, om Jødene som kom tilbake, tok landet fra andre, som hadde etablert rett til det. Hadde landet tilhørt noen andre «fra uminnelige tider»? Det har det ikke.

Joan Peters, stjernejournalisten, som nettopp døde, skulle bevise, at venstresiden hadde rett. Etter å ha gått igjennom alle Arabiske arkiver, snudde hun. Hun kom til, at Jødene hadde retten til landet, historisk sett.

Det bodde bare 300.000- 400.000 mennesker i Palestina på slutten av 1800-tallet. Og det var, som Israels venner har sagt hele tiden, et øde og for det meste ubefolket land. 90 prosent udyrket og ubebodd.

Alle de Vestlige kilder i reiseberetningene fra Mark Twain eller presten Koren i Fjell forteller. at det var kilometer mellom møte med mennesker. – Landet var tomt og øde, sier den store Amerikanske forfatteren Mark Twain. Og i boka: Svar 4 og Svar 5 finner du alle sitatene fra Araberne selv, som viser, at de sier det samme som Israels venner, om det fantes et Palestinsk folk der.

PLO's grunnlegger og PLO's første militære kommandant sier, at det fantes ikke noe Palestina-Arabisk folk før 1967, og ikke noen Arabisk nasjon, som var «Palestinsk». Begrepene ble oppfunnet som et redskap i kamp mot Zionistene, Jødene, av taktiske grunner.

Les da sitatene fra PLO's egne folk! De sier ikke noe annet enn oss. Den saken er klar. At Arabisk propaganda siden sier noe helt annet, er vanlig i all propaganda. Og den ser det ut til at Mellomkirkelige Råd, Det Lutherske Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd gafler i seg til morgen, middag og kvelds. Men det er folk med akademiske kvalifikasjoner der, så vi kan diskutere, hva de historiske kildene sier.

Det er Jødenes land, fra uminnelige tider. Biskopen i Stavanger er godt kvalifisert. Og han blir nok enig med oss i dette, om vi får en god dialog. Historisk sett er det også slik, at Jødene alltid hadde sin identitet som folk, ute i eksilet. Og denne identiteten som folk var knytter til Jødeland og Jerusalem hele tiden.

I den daglige bønn, hver eneste Påske, i hver ekteskapsinngåelse ble Israel bekreftet som deres land og Jerusalem som deres hovedstad. Det gir Jødene den historiske retten. I hvert århundre bodde det Jøder i det tynt befolkete land. I hvert århundre.

Vi skal lage et hefte over alle 20 århundrer (om de når det, red.), hvor de kom tilbake til sitt land, og ble prøvd etnisk renset eller kastet ut igjen. I dag prøver Mellomkirkelig Råd seg på utkasting av Jøder fra de områder, hvor 80 prosent av de Bibelske stedsnavn befinner seg.

Det er i strid med rettferdighetskriteriene. Det er en urettferdig handling, liksom det er en ubibelsk handling, som strider mot Jesu ord til sine disipler i Lukas 21:24.

5. Folkeretten.
Den er det også Jødene, som har. Spesifikt er det faktisk «bosetterne», som har folkeretten på sin side. Venstresiden anklager dem i strid med folkerettstekstene for ulovlig okkupasjon. Men vi må se på hovedteksten i Palestina-mandatet, som ble gjeldende folkerett i fredsslutningen, som den siste Kalif skrev under på i San Remo i 1920, og som ble tatt opp i Folkeforbundets pakt, som igjen ble videreført i FN-pakten. Begge ganger i egne paragrafer.

Palestina-mandatet, som alt i folkeretten er basert på, gir Jødene, eksplisitt bosetterne, folkeretten. Det er noe, som Kåre Willoch, en intelligent debattant, burde kjenne til.

Palestinamandatet sier i paragraf 6 og 11, at Jødene skal ha «tett bosetting» i hele Palestina (som Jordan Palestina-Arabisk stat nummer en med 70 prosent Palestina-Arabisk befolkning i dag, likevel fikk 77 prosent av).

6. Demokratikriteriet.
Også det gir Israel retten til Israel, både Jerusalem, Judea og Samaria. For demokratikriteriet sier, at vi aldri skal støtte opprettelsen av en udemokratisk stat. Og her må vi definere demokrati ikke bare som flertallsstyre, som Sosialistene gjør. Men og som beskyttelse av menneskeretter, ytringsfrihet og religionsfrihet. Med rett til å selge land til hvem som helst, uten dødsstraff, som den Jordanske jordloven, som Arafat kopierte, inneholder. Med rett til politisk opposisjonspolitikk, og representasjon i landets nasjonalforsamling i frie valg.

Israel er den eneste nasjonen i hele Midtøsten, som gir Araberne denne muligheten. I Knesset står skiltene ikke bare på Hebraisk, men også på Arabisk. Vi spør biskop Erling Pettersen, hvilken Arabisk nasjonalforsamling, som la til rette for at Jødene i Arabiske land, skulle ha denne retten, og skilt på Hebraisk i landets nasjonalforsamling.

Israel har demokratiretten. Bare de gir sine Arabere demokrati med religionsfrihet, retten til å konvertere uten å bli straffet av anklagen om blasfemi, som medfører dødsstraff i tradisjonell Islamsk rett.

Å opprette stater, som ikke gir Araberne, som innlemmes, ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, organisasjonsfrihet, stemmerett og representasjon i landets styrende forsamling, er i strid med menneskerettighetene.

FN er for tiden er overstyrt av en Muslimsk blokk på 57 udemokratiske nasjoner, samlet i OIC, «Organizasion of islamic Cooperation», som foreslår en ny Palestina-Arabisk stat på gammel Jødisk jord. Dette er Islamisering og ulovlig okkupasjon. En fredsavtale, der Arabere, som bor i Israel, får hundre prosent identiske rettigheter med den Jødiske befolkningen i Israel, er den beste løsningen.

Det er ingen trussel mot staten Israel. Den demografiske veksten blant de Ortodokse Jødene gjør, at det blir demografisk Jødisk flertall i Israel, hvis en holder det totalt ukontrollerbare «Hamasstan» i Gaza utenfor.

Konklusjon:
Det er historieforfalskning å si, at Israel ikke har rett til Jødeland. Vi har vist det i 6 punkter. Og Mellomkirkelig Råds påstander er et falsum historisk og teologisk. De hviler ikke på sunn teologi, men på Sosialisme – og svarer til Russlands syn, som ble stemt ned i FN i 1967 i forbindelse med resolusjon 242.

Likevel har Kirkenes Verdensråd og Det Lutherske Verdensforbund, som korresponderer med Mellomkirkelig Råd, startet her en Russifisering av Den Norske Kirke – med et gammelt nedstemt Russisk forslag om Jødeland. Det er ikke bra.

Vi trodde, det Sovjetiske regime var over for alltid. Men ideene, det har bidratt med til en løsning av Midtøstenkonflikten, blir tatt vare på av propagandaen til 57 udemokratiske Muslimske regimer i OIC, og noen kirkelige verdensorganisasjoner.

De er i dag agenter for gamle Sovjetiske ideer til løsning av Midtøsten-konflikten. Så denne debatten må Israels venner ta – ut fra Bibeltekster, rettferdskriterier, og hva som skjedde, da resolusjon 242 påla Israel en lovlig okkupasjon, inntil fred kunne avtales mellom partene.