Fra Karmel.net/26. februar 2014.
Atomavtalen mellom P5+1 som er de fem permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland på den ene siden og Iran på den andre, tegner an til å bli et historisk feilgrep og kanskje en tragedie. Fra avtalen ble kunngjort i november 2013, gikk det to måneder før den trådte i kraft, noe som gav det iranske regimet ytterligere to måneder til å anrike uran og å perfeksjonere sitt produksjonssystem.
Hele seks ganger før november vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som krevde at Iran stanset anrikelsen av uran. Dersom de gjorde dette ville sanksjonene som også FN stemte for, bli lempet på. Vi vet nå at sanksjonene rammet Iran hardt, og at det var intern uro i landet over mangel på alt fra varer til medisin og valuta, og regimet kan ha vært faretruende nær å bryte sammen.
Men inn kom «ridder» Barack Hussein Obama på sin hvite hest og hindret det som kanskje kunne ha utviklet seg til et sammenbrudd av regimet. Ikke bare lovet Obama å lempe på sanksjonene, men Iran skulle også få beholde sin anriket uran og sine anlegg.
Mens samtalene pågikk, noe de gjør fortsatt, strømmet varer, olje og valuta til en verdi av milliarder av dollar inn og ut av Iran og har gitt regimet pusterom. I retur har vi bivånet et regime som har feiret en seier over USA og vesten samtidig som de har beholdt sitt atomprogram. For når USA og vesten hevder at Iran har gått med på å gjøre sin 20 prosents anriket uran om til uranoksid, så er det bare halve sannheten.
Dette høres kanskje greit ut for folk flest, men det er omentrent som å trekke ut vannet av vanlig kaffe gjennom en tørkeprosess for å lage pulverkaffe. Alle vet at pulverkaffe ved hjelp av en enkel prosess kan bli til varm kaffe igjen, og slik er det også med uranoksid. Prosessen kan med letthet reverseres og Iran har igjen 20 prosents anriket uran.
Det er derfor uten tvil at det var Iran som vant denne forhandlingsprosessen med vesten.
